Språk

Anita syns Atwoods språk er kjedelig. Mens Saramagos er genialt (det er vi vel enige om? Jeg har foreløpig ikke gjort meg opp noen mening om dette når det gjelder Atwood).

Hva er det - helt konkret - som gjør at språket oppleves som godt eller ikke?

Jeg festet meg forøvrig ved følgende sekvens, som jeg måtte lese om igjen:

"Dermed ble Laura og jeg oppfostret av henne. Vi vokste opp i huset hennes, det vil si, i hennes forestilling om seg selv. Og i hennes forestilling om hvem vi burde være, men ikke var. Og siden hun var død, kunne vi ikke protestere." (Margareth Atwood, Den blinde morderen, s. 82)